Tanker etter NONA-debatten om innovasjon i nedgangstider

Jeg var en av fem deltakere i paneldebatten om innovasjon i nedgangstider på gårsdagens NONA-møte (Litteraturhuset, fredag 18.09). Ida Aalen har skrevet et godt resyme fra debatten – som dere finner på bloggen hennes.

Det har vært litt, men ikke mye, prat om debatten både underveis og i ettertid (spesielt på Twitter). Debatten er viktig, og jeg tenkte jeg skulle utdype litt mer noen av momentene mine – både de jeg tok opp i debatten, og et par som følger naturlig av dem, eller som jeg tror trenger litt mer presisering.

Hva er innovasjon?

Det første er spørsmålet om hva som er innovasjon. VG Multimedias Jo Christian Oterhals dro opp ordbokdefinisjonen av innovasjon, og konkluderte at de per nå ikke hadde rom for innovasjon men drev dag-til-dag drift (et poeng som Jan Omdahl repeterte i twittermeldingen sin underveis i debatten):

Finanskrisen har tvunget oss fra innovasjon til dag-til-dag-drift, sier VG Netts adm. dir. Er nok mange som kjenner seg igjen.

Jeg tror ikke dette stemmer – et poeng jeg tok opp i min kommentar etter Oterhals i debatten – men som jeg egentlig tror gikk de fleste hus forbi. Jeg snakker ofte med VG Netts dyktige analysesjef Geir Larsen, og min forståelse av det som foregår i VG-huset er alt annet enn stagnasjon. Det er ikke innovasjon i betydingen “store omveltende endringer” – det Kristine Löwe senere kalte “disruptive innovation” – men det er innovasjon like forbannet.

Et annet sted på Origo peker SINTEF-forsker Petter Bae Brandtzæg på at det er vanlig å dele i tre ulike typer innovasjon – i en kommentar til nettopp spørsmålet Hva er innovasjon:

  1. Paradigmeskifte
  2. Sprangvise innovasjoner
  3. Trinnvise innovasjoner

Min mistanke er at vi i på jakten etter paradigmeskiftene glemmer at den trinnvise innovasjonen er enormt mye viktigere som et grunnlag for suksess. Nettmediene sliter ikke fordi vi mangler et paradigmeskifte – som Oterhals’ kommenterte skjedde den store “disruptive” innovasjonen da vi tok avisene på nett – men fordi vi ikke er gode nok på den trinnvise innovasjonen, de tingene som gjør at tjenestene våre blir brukt, likt – og sågar elsket av brukerne.

Det var og er hovedpoenget mitt i debatten. Det er der vi har feilet. Ikke primært journalistisk, men kommersielt.

Så til de poengene jeg tok opp, som følger av denne observasjonen om innovasjon.

Suffering not from a lack of ideas, but from a lack of execution

Mitt innledende poeng, som jeg ofte trekker frem i interne foredrag, er at det ikke er mangel på ideer som er problemet, men mangel på gjennomføringsevne, -kraft og -vilje. Jeg er svært glad i, og siterer ofte, en spissformulering (og -formel) jeg snublet over på O’Reillys blog i 2005: ideas are just a multiplier of execution

[I]deas are worth nothing unless executed. They are just a multiplier. Execution is worth millions.

og

To make a business, you need to multiply the two. The most brilliant idea, with no execution, is worth $20. The most brilliant idea takes great execution to be worth $20,000,000.

Nettopp. Så la oss se litt nærmere på det.

Journalistisk, ikke forretningsutvikling?

The Guardians Kevin Anderson tok faktisk opp akkurat dette poenget sitt i NONAs innledningsforedrag. Han viste oss journalistisk, trinnvis, innovasjon. Ett av hans poenger (gjentatt av NRKs Eirik Solheim i debatten) var at det finnes mange billigere og ikke minst enklere systemer vi kan ta i bruk for å lage god journalistikk enn de vi har investert i hittil. Facebook, Twitter, videodelingstjenester, opensourceløsninger. Dette er interessant – og et viktig og riktig poeng.

Men mye mer interessant, synes jeg, er at det eneste han nevnte når det gjelder inntekter var følgende kommentar knyttet til The Guardians API: “We’re still working on the business model”. Det er slående. Forretningsmodellen utvikles ikke samtidig med tjenesten – men etterpå. Sånn sett går The Guardian – og altfor mange av oss andre – i fella som 37signals’ Jason Fried og David Heinemeier Hansson har hamret inn igjen og igjen – sist i blogginnlegget The Bar for Success in Our Industry is too Low

It still blows me away that David’s talk at Startup School 2008 was met with such enthusiasm (I know David was surprised too). The talk was simple. Come up with a product, charge money for it, make more money than it costs to run it, and you turn a profit! This is the formula that’s been in place since business began. Yet in front of a group of new tech entrepreneurs it seemed like a revelation, a brand new story never told before. David said people were coming up to him in droves after the speech thanking him for opening their eyes. Who closed them?

Vi må snakke om elefanten i rommet. Vi må snakke om hvordan vi skal tjene penger – nettopp for å kunne finansiere den innovative journalistikken. Det gjør vi ikke nok av. Fra mine observasjoner av bransjen i Norge (og, mistenker jeg, internasjonalt) synes jeg å se at de flinkeste folka, de som vet hvilke grep som fungerer på nettet og hva slags mekanismer som bidrar til bruk, nesten utelukkende har vært opptatt med nettopp den journalistiske utviklingen – ikke den kommersielle. Det lider vi for nå.

Vi har akseptert at bannerformatet er godt nok, og – godt hjulpet av den tradisjonelle splitten mellom marked og redaksjon – vi har akseptert at reklamebyråene fyller dem med innhold uten å legge oss noe opp i det. Men å sette av hvite felter på nettavisene våre og å si “værsågod” til en tredjepart, er ikke produktutvikling. Spesielt ikke når vi utvikler alt rundt annonseflatene.

Google Adwords er innovasjon (hittil nesten utelukkende basert på tekst). Og her hjemme er Finn.no innovasjon. De utviklingsansvarlige i Finn.no er flinke folk som vet akkurat hvor skoen trykker, som klarer å identifisere brukerbehovene og prikke inn løsninger som adresserer de viktigste brukerbehovene. Jeg vil understreke at jeg ikke snakker om Schibsteds vilje til å kannibalisere rubrikkmarkedet i avisene sine nå – jeg snakker utelukkende om execution av en god ide. Det som skiller Finn.no fra, si, de utmerkede løsningene som Dagbladet.no bringer til markedet, er at Finn-utviklernes mål er å utvikle løsninger som bidrar direkte til inntekter. Dagbladet.nos utviklere lager løsninger som bidrar indirekte til inntekter – gjennom bannerannonser som selges på ryggen av den økte trafikken de gode publikumsløsningene genererer.

Det må vi for ordens skyld også gjøre. Men vi må ikke gjøre det alene.

Hvorfor klarer vi ikke utøve?

Min erfaring er at det er to grunner til det:

  1. Manglende evne til å prioritere det som er viktig fremfor det som ikke er fullt så viktig. Vi fanges alt for ofte i å paralellprioritere mellom mange ulike ønsker – som hver og en er veldig gode. Dette gjelder like mye mellom prosjekter som innenfor prosjekter. Det er i en oppskrift på at vi lager tjenester som er dårligere enn det de bør være – og altfor ofte tjenester som brukerne våre ikke er interessert i. Alle de prosjektene jeg har jobbet på som ikke har fungert har feilet her. Gjennomføringsevne er en begrenset ressurs. Det gjelder like mye innenfor journalistikken som innenfor produktutvikling.
  2. Manglende evne til å organisere oss for raske og utvetydige beslutninger. Dette er altså en av de viktigste årsakene til at vi ikke klarer å prioritere – og gjennomføre. Jeg mistenker at VG Multimedias suksess er et direkte resultat av organisering.

God og utvetydig prioritering følger av god organisering. Og gjennomføringsevne følger av god og utvetydig prioritering.

Begge disse observasjonene går inn i de erfaringene jeg og A-pressen har gjort oss med utviklingsmetodikkene Scrum og Lean. Vi prioritere, og vi organisere – ellers ender vi opp med å produsere det som i Lean kalles waste:

  • unnecessary code and functionality
  • delay in the software development process
  • unclear requirements
  • bureaucracy
  • slow internal communication

Og ikke bare det: men enorme mengder frustrasjoner i alle ledd. Frustrasjoner avler ikke inntekter. Frustrasjoner avler bare flere frustrasjoner.

Betalingen når det fungerer er formidabel, og både Scrum og Lean har viktige lærdommer for hvordan organisere oss innenfor andre områder enn utvikling. Kollega Ove Dalen har startet et svært interessant forsøk med hvordan smidige metoder med hell kan fungere innenfor skriving. Den tanken synes jeg det er verdt å forfølge – fordi smidige metoder gir et veldig nyttig rammeverk for hvordan nettopp organisere og prioritere.

La oss fortsette debatten. Den er for viktig til å la ligge.

Fra salen på Litteraturhuset —

Vist 1993 ganger. Følges av 10 personer.

Kommentarer

Pål, dette er en interessant oppsummering av diskusjonen i går. Jeg er i grunnen enig i det meste du skriver, men føler behov for å kommentere en ting:

Siden du flagger en viss uenighet med min definisjon av innovasjon, og også tilsynelatende mener det pågår innovasjon i mitt eget hus jeg selv ikke greier å se, håper jeg folk som leser dette tar seg til tid å følge oppfordringen din og lese innlegget på min egen blogg. Jeg tror det kommer fram at jeg på ingen måte mener at VG Nett ikke endrer seg og utvikler produktene sine. Jeg sier tvert om at vi utvikler oss mer enn noensinne.

Men setter man ordboksdefinisjonen av innovasjon opp mot det vi driver med, er det ingen tvil om at det vi driver med er justeringer mer enn å ta virksomheten i nye retninger. Det gjelder ikke bare VG Multimedia. Det gjelder samtlige nettaviser jeg kan komme på i farten. Det er mange grunner til at det er sånn nå. En viktig grunn er at vi er inne i et down-år økonomisk, det andre er at desto lenger man driver, desto mer er det å drifte. Skalerer man ikke staben i forhold til dette, blir utviklingstakten naturlig nok mer flanerende enn sprintende så å si.

Redaksjonelt mener jeg likevel at mye er på stell, kanskje det meste. Men vi har alle en betydelig jobb å gjøre med innovasjon innenfor det kommersielle området. VG Multimedia er omtrent den eneste som opererer med marginer av betydning, og det er merkelig om det bare er jeg—som tross alt jobber et sted med margin—som bekymrer meg for det.

Vi har mye ugjort som bransje innenfor det å utvikle annonseproduktene våre og skaffe til veie enda flere produkter som går mot de tilsynelatende rasjonelle sidevisnings- og klikkbaserte modellene—som i norsk skala ikke vil ende med annet enn svelt-i-hjel for de fleste. Og selv om jeg ser på den utviklingen med skepsis, vil flere av oss bli tvunget i retning av å skape brukerbetalte innholdsprodukter. Det vil kreve innovasjon som i vår kontekst er disruptiv. Det holder ikke å tilby de produktene vi har i dag og tro at noen vil betale for dem. Den viljen finnes ikke hos noen tror jeg, ikke engang hos oss som jobber i bransjen. Eirik Solheim oppsummerte dette paradokset fantastisk godt: I den grad vi har betalingsvilje på nett, så er det for uploads. Downloads vil vi ha gratis.

Men for langt de fleste av oss vil annonsefinansiering likevel ikke greie å bære overgangen fra print til online. Omsetningen fra papir kan ikke forsvares av online annonseomsetning alene. I den grad det er et mål å forsvare omsetningen—og det mener jeg er en diskusjon i seg selv—kreves det enda mer disruptiv innovasjon innenfor nettavisområdet. Min påstand er at den type disruptiv innovasjon driver ikke vår bransje med, og vi er heller ikke rigget til det. Vi er organisasjonelt klonet fra papiravisene, men den arven er institusjonell mer enn den er rigget for ordboksdefinisjonen av innovasjon.

Jeg opplevde ikke at poengene gikk hus forbi, og jeg opplevde det som at nyansene i disse poengene lbe forstått av de jeg diskuterte med i pausene etterpå.

Takk for at dere stilte opp og gjorde paneldebatten til en suksess. Jeg fikk mye å tenke på etter å ha hørt på dere.

Mvh
Anders Brenna
Nettsjef
Teknisk Ukeblad

Jo Christian,

Jeg tror vi egentlig snakker om to forskjellige ting – eller samme ting på to ulike måter. Jeg mener trinnvis utvikling er innovasjon godt som noe (ref definisjonen øverst i bloggposten min), og en attention to detail er det som skiller de gode fra de som bare er middelmådige.

Du skriver:

Jeg tror det kommer fram at jeg på ingen måte mener at VG Nett ikke endrer seg og utvikler produktene sine. Jeg sier tvert om at vi utvikler oss mer enn noensinne.

Og det er faktisk innovasjon. Det er mitt enkle poeng.

Men på det kommersielle området mener jeg altså at vi har et betydelig arbeid foran oss – sprangvis innovasjon om du nå velger å ta tak i definisjonene som jeg har gjort – om du nå enn heter VG Multimedia, A-pressen eller Teknisk Ukeblad. Jeg tror det kommer tydelig frem i mitt innlegg.

En utrolig interessant debatt for oss som jobber med nettutvikling. Selv sitter jeg solid plantet i gråsonen mellom redaksjon, kommersielt miljø og teknisk utvikling – og synes dere peker på svært sentrale problemstillinger. Dessverre hadde jeg ikke anledning til å være med på NONA-møtet selv.

Jeg er helt enig i at det ligger store utviklingsutfordringer på det kommersielle området for de fleste norske nettaviser. Virkeligheten er at man stort sett har satset på én inntektskilde, nemlig bannerannonser, og i for liten grad turt å utforske nye produkter.

Misforstå meg ikke: Bannerannonser kan være effektive, gitt de riktige brukerne og kreativ utnyttelse av formatet. Men for de fleste nettaviser (med mulig unntak for markedsleder VG.no) er det likevel en risikabel strategi på sikt å være så avhengig av kun én inntektskilde. Slik jeg ser det, lever mange nettaviser med noe av den samme sårbarheten som papiravisenes avhengighet av rubrikkannonser: Det er en reell fare for at inntektskilden gradvis vil bli svekket over tid.

Derfor trengs kommersiell innovasjon. Vi må evne å skape produkter som er nyttige og relevante for brukerne og derfor også effektive for annonsørene. Så langt jeg kan forstå, ligger trolig nøkkelen til å få til dette en dypere kunnskap om den enkelte bruker og hans/hennes interesser og handlingsmønster. Annonseprodukter vil i mindre grad segmentere på brede brukergrupper, slik avisene har profitert på, men heller rette seg mot deg og meg som enkeltindivider.

Jeg er enig med Jo Christian i at nettaviser vil bli tvunget til å skape brukerbetalte innholdsprodukter. Og det vil trolig medføre disruptiv innovasjon, som han påpeker. For det er neppe betalingsvilje for produktene våre slik de nå er. Mange hevder også at betalingsviljen er størst for nisjeinnhold, mens avisene tradisjonelt har vært best på bredde. Så vi må gjøre noe nytt. Men hva?

Mens vi funderer på hvordan vi skal få dette til, vil jeg foreslå at vi alle tar en tur til nærmeste bensinstasjon og betaler 20 kroner for en flaske vann. Så kan vi stirre dypt inn i vannflasken og spørre oss selv: Hva er det som fikk meg til å betale for denne flasken?

For vann er gratis, tilgjengelig i hver eneste spring. Likefullt er vi villige til å betale. Ergo er det ikke produktet som sådan vi betaler for, men noe rundt, som innpakning, tilgjengelighet i gitte situasjoner, “convinience” og muligens følelser eller annet det gir oss.

Hva er dette “rundt” som nettavisene kan ta betalt for?

Innovasjon krever ikke bare nye ideer, men evnen til å glemme gamle.
Det er ingen grunn til at alt på nettet skal være gratis, og brukerbetaling trenger ikke være på samme måte som et abonnement for papiravisen.
En økonomisk relasjon mellom nettavisene og leserne vil styrke lojaliteten og gjøre nettavisene til et enda bedre annonsemedium.
Spør en annonsør hva han foretrekker: en dyr abonnementsavis eller en gratisavis?
Vi må komme i gang med den trinnvise utviklingen og lage flere betalingstjenester og løsninger for våre lesere.

Hvis det er slik om Paul Graham skriver i sin artikkel Om verdien av innhold og hvorfor media aldri har solgt det
Hvorfor greier Spotify å selge abonnement?
Eller kabelselskapene å selge ulike pakker med ulike innhold?
Er det slik at publikum ønsker å kjøpe “tilgang” for selv å kunne velge?
Kan vi selge en pakke med lokale nettmedier (tekst, bilder og video) sammen med andre lokale netttjenester…

The Guardians Kevin Anderson tok faktisk opp akkurat dette poenget sitt i NONAs innledningsforedrag. Han viste oss journalistisk, trinnvis, innovasjon. Ett av hans poenger (gjentatt av NRKs Eirik Solheim i debatten) var at det finnes mange billigere og ikke minst enklere systemer vi kan ta i bruk for å lage god journalistikk enn de vi har investert i hittil. Facebook, Twitter, videodelingstjenester, opensourceløsninger. Dette er interessant – og et viktig og riktig poeng.

Men mye mer interessant, synes jeg, er at det eneste han nevnte når det gjelder inntekter var følgende kommentar knyttet til The Guardians API: “We’re still working on the business model”. Det er slående. Forretningsmodellen utvikles ikke samtidig med tjenesten – men etterpå. Sånn sett går The Guardian – og altfor mange av oss andre – i fella som 37signals’ Jason Fried og David Heinemeier Hansson har hamret inn igjen og igjen – sist i blogginnlegget The Bar for Success in Our Industry is too Low.

Som teknolog og langvarig forkjemper for open source-løsninger, dukker det følgende tanker opp i hodet mitt når jeg leser de to foregående avsnittene:
– avsnittene presenteres i feil rekkefølge
– billig og enkelt er ikke nødvendigvis formålstjenlig

Pål forfekter jo overalt ellers i teksten det motsatte av denne rekkefølgen, så dette er ikke et spark til ham, mer en finger på noe som ser ut som en bransjes permanente Freudian slip.

Dersom man også i mediebransjen alltid hadde begynt med forretningsmodellen rundt det man velger å gjøre (ref: gjennomføring som en knapp ressurs), hadde man sett på hvor inntektene skulle komme fra før man så på hvilke kostnader som ville være involvert. Å gå ut fra at lave lisenskostnader og forenklede grensesnitter gir en god, langsiktig forretningsmodell (les: bedre enn dagens), tror jeg blir helt feil.

De fleste journalistiske arbeidsmiljøer flommer allerede over av lite integrerte, uoversiktlige arbeidsverktøy. Jeg tror ikke det blir noe særlig bedre av å måtte jonglere Facebook, Twitter, Youtube og andre B2C-operatørers grensesnitt, der kun få har laget grensesnitt som avhjelper profesjonell innholdsproduksjon. I alle tilfelle kan disse enkeltaktørene kun lage gode grensesnitt for sine egne kanaler – samlingen og oversikten ligge et annet sted; i praksis i redaksjonens interne systemer.

Når det gjelder open source, er min observasjon at ting koster dersom de skal være bra, uansett hvordan man ønsker å betale. Enten “kjøper” man et tilsynelatende “komplett” system (det være seg kommersielle løsninger eller OSS-rammeverk), der risikoen er at forandringskostnaden blir svært høy (og jeg heller for tiden dithen at et innkjøpt rammeverk kun passer kunden i kjøpstidspunktet – senere vil kunde og hyllevare alltid vokse fra hverandre, med økt og aksellererende vedlikeholds- og endringskost som følge), eller så hekler man hurtigløsninger som må vedlikeholdes internt, og som ofte lider av dårlige ergonomiske løsningsvalg der man betaler i form av brukernes arbeidstid.

Jeg høres kanskje pessimistisk ut, og det er egentlig ikke meningen. Min melding er kun at mediebransjen må profesjonalisere produktutvikling på samme måte som alle andre bransjer – definer produktet først, så forretningsmodellen, deretter alle støttesystemer og prosesser. Det er ikke umulig, og det er faktisk heller ikke spesielt vanskelig.

Og styr unna tekniske vi-har-tenkt-på-alt-løsninger, uansett hvor de kommer fra. Ser de bra ut i dag, er det bortimot sikkert at de ikke passer like bra i morgen.

Jan-Aage,

Takk for reflektert kommentar. Jeg er stort sett enig med deg, og jeg skal medgi at det ene avsnittet du arresterer meg på antakelig var det jeg tenkte minst på da jeg skrev. Årsaken til det er litt verbal latskap, men mest fordi det er et sidespor i forhold til poenget mitt – at det er på den forretningsmessige innovasjonen vi har sviktet, ikke den journalistiske.

Når det er sagt er jeg ikke helt enig med deg – bare nesten.

De fleste journalistiske arbeidsmiljøer flommer allerede over av lite integrerte, uoversiktlige arbeidsverktøy. Jeg tror ikke det blir noe særlig bedre av å måtte jonglere Facebook, Twitter, Youtube og andre B2C-operatørers grensesnitt, der kun få har laget grensesnitt som avhjelper profesjonell innholdsproduksjon.

Du har helt rett, men la meg få kommentere to momenter som begge egentlig bor i avsnittet du heiser frem, hvor bare du nevner det ene (og som jeg gjerne vil nyansere noe).

  1. Kevin Anderson nevnte alle disse sosiale verktøyene ikke bare for verktøyenes del, men for dialogen med de sosiale nettverkene som bebor dem. Det skal dype lommer og ikke lite hübris til for å ta opp kampen med Facebook eller Twitter der vi er nå, og det skal en frisk arroganse til for å ikke anerkjenne at det er der folk er. Journalistisk sett betyr det at vi må forholde oss til og/eller integrere mot den offentligheten som heter Facebook, Twitter – eller andre tjenester som er journalistisk relevante. Dette er journalistisk innovasjon, i betydningen “stegvis”.
  2. Å benytte verktøyene selv, for egen del – som er ditt poeng. Som sagt, jeg er stort sett enig med deg, men å si at det aldri, under noen omstendighet, er akseptabelt å ta i bruk tredjepartsverktøy blir fort litt unyansert. Jeg er, bare så det er sagt, veldig lite glad i Flash, men det betyr ikke at jeg er prinsipiell motstander av CoverItLive. Ja, jeg ser problemer med CIL, men så lenge vi ikke har et eget verktøy som er bygget for oss, i våre egne systemer, som gir oss kontroll både over utseende, forretningsmodell og eget, redaksjonelt arkiv, ja da synes jeg faktisk det er helt greit. For alternativet er faktisk å ikke kunne tilby tjenesten i det hele tatt. Det er, mener jeg, ikke vanskelig å se for seg at det kan være et større onde.

John Einar og Ole Knut,

Angående salg av innhold så tenker jeg tre ting så langt:

  1. At det er vanskelig, og krever unikt innhold (og kanskje til og med en annen type innhold enn det vi normalt tenker på).
  2. At Eirik Solheim hadde et veldig godt poeng da han svarte meg i debatten om at (og her sakser jeg freidig fra Jo Christians innlegg lenger oppe) i den grad vi har betalingsvilje på nett, så er det for uploads. Downloads vil vi ha gratis.
  3. At Arne Krumsvik hadde et veldig godt poeng da han i presentasjonen av nettavisundersøkelsen Hvorfor utgi nettavis? sa noe i retning av dette: At Murdoch erklærer at de skal ta betalt innen et år gjør ingen sommer. Men at de smarte menneskene som jobber for Murdoch, og vet ideen er dødfødt, faktisk tvinges til å komme på noe lurt for å imøtekomme toppsjefens absurde krav – det kan det komme noe godt ut av.

Jeg tror imidlertid ikke vi skal være så raske med å avskrive annonsering som forretningsmodell. Vi er inne i en av de verste krisene på 80 år i tillegg til en strukturell, dyptgående endring av medielandskapet fra print til digital. Da er det lett å bli fatalistisk – men det betyr ikke at vi trenger la all fornuft og kreativitet på båten. Det er mye som er galt med dagens annonseløsninger – og mye som kan gjøres for å øke effekten av dem. Men det er tema for en helt annen bloggpost (som nærmer seg meteren i lengde).

Hei Pål,

Helt kort, så jeg ikke kjeder deg ihjel:

Kevin Anderson nevnte alle disse sosiale verktøyene ikke bare for verktøyenes del, men for dialogen med de sosiale nettverkene som bebor dem.

Ja, jeg er helt enig. Det er for meg så selvsagt at disse nye kanalene og måtene å omgås “målgruppen” på skal brukes til det fulle, at jeg glemmer å få det med. Og selv om jeg jobber på den tekniske siden av ting, er aldri verktøyene fokus – de skal alltid forbli støttesystemer som skal avhjelpe det repetitive og mekaniske rundt journalisthåndverket. Bare så det er sagt.

Som sagt, jeg er stort sett enig med deg, men å si at det aldri, under noen omstendighet, er akseptabelt å ta i bruk tredjepartsverktøy blir fort litt unyansert.

Her var jeg uklar. Det jeg mente med mitt innlegg var ikke at verktøyene “der ute” er dårlige i seg selv, men at det blir vanskelig i et redaksjonelt miljø å holde kontrollen over hvordan og til hva man har brukt de forskjellige kanalene og hvem i redaksjonen som har gjort det. I en utprøvingsfase fungerer det selvfølgelig med mer tungvindte måter å produsere på – jeg hadde hoppet litt videre til en “modnet” produksjonssituasjon uten å få det med.

“Mitt” neste generasjons innholdsproduksjonsverktøy ser jeg for meg har sluttet å forholde seg til innholdsproduksjon/-konsum som en enveis greie. Et “avansert” CMS kan i dag styre om en artikkel også skal ut på mobilsiten – et godt CPS (content production system) har stålkontroll på hele livssyklusen til artikkelen, både i forskjellige former, forskjellige kanaler og over et utvidet tidsrom, og redaksjonen skal ha full oversikt over all feedback og sekundært innhold artikkelen leder til, både på egne og eksterne sites.

Videre ser jeg for meg at verktøy for innholdsproduksjon faktisk bidrar til produksjonen, ikke bare forvalter den. I dag har man i beste fall stavekontroll, ellers får man fint lite hjelp. Jeg ønsker å gjøre det lettere å grave fram relevante fakta og sammenhenger ifm et tema, både i egne tekstdatabaser og “der ute på internett”.

(Og som et lite PS – systemene for innholdsproduksjon skal selvfølgelig være 100% integrerte med tilsvarende intelligente systemer for presentasjon av relevant og god annonsering.)

Forhåpentligvis blir dette ikke bare prat – jeg jobber for tiden med spesifikasjoner på et slikt vidunderlig system. Når jeg endelig er klar til å lansere det for verden, lover jeg at dere skal få høre om det først! ;-)

Høres ut som et spennende (og ambisiøst) prosjekt, Jan-Aage. Keep us posted.

At det er vanskelig å kreve betaling for noe vi har gitt vekk gratis vet alle som driver med salg.
Mathew Ingram er veldig klar på at mikrobetaling per artikkel i alle fall ikke er løsningen.
Men poenget mitt er at vi vil tjene mye på å få til en økonomisk binding med våre lesere, det vil ikke løse alle økonomiske problem, men sikre lesere og relasjoner. Annonsering vil fortsatt være en viktig inntektskilde og ikke minst et viktig innhold.

Annonse